Karbonlagring er en ny fare for norsk natur til havs
Våre havområder er allerede under et enormt press. Norge har spilt en lederrolle i Verdens havpanel og tatt til orde for bedre havvern. Samtidig som vi er et av svært få land igjen som driver med gruvedumping til havs, og ivrer etter å åpne opp enorme havområder til gruvedrift på havbunnen, til tross for motstand fra forskere og sivilsamfunn over hele verden.
Karbonfangst- og lagring til sjøs kommer på toppen av alt dette og legger enda mer press på naturen til havs og næringer som allerede bruker havet. Norge vil ikke bare lagre CO2 fra norske kilder, men også importere karbon fra europeiske prosjekter.
CO₂-lagring gjør klimagassen til et nytt industrielt avfallsprodukt. Vi flytter problemet fra atmosfæren til havbunnen, men vet lite om langvarige konsekvenser av dette. Når det fraktes ut og pumpes ned til undersjøen, krever det naturinngrep for å lage infrastruktur og tiltak for å fikse eventuelle problemer som lekkasjer. Og for at dette skal bidra til å nå klimamålene, må lagringen være permanent, noe som krever monitorering i all tid fremover. Fremtidige generasjoner vil nok en gang sitte igjen med et avfallsproblem skapt i vår tid. Dette kan skade naturen og forstyrre andre, mer bærekraftige aktiviteter som avhenger av havet.
Lekkasjer av CO2 til sjøs, enten under transport eller fra lagringsområder, vil kunne true sårbare marine økosystemer gjennom blant annet forsuring. Karbonfangst og -lagring krever flere av de samme inngrepene som oljeutvinning til havs, inkludert seismikk.
Allerede nå, med få, små prosjekter, fører karbonfangst til naturinngrep. For å muliggjøre transport av CO2 fra Oslo med skip, har det krevd peling, sprenging og mudring i Oslofjorden, som ifølge Plan- og bygningsetaten kan ha «svært store og betydelig negative konsekvenser for natur og miljø i Oslofjorden».
Norges eksisterende karbonfangstprosjekter som muliggjør økt gassutvinning, Sleipner og Snøhvit, opplevde store tekniske utfordringer på grunn av uforutsigbarhet knyttet til geologien under sjøen der CO2en ble lagret.Det har krevd større investeringer, og tilsier at erfaringene fra disse modellprosjektene ikke nødvendigvis kan overføres til andre prosjekter med annerledes geologi.
Karbonfangst medfører risiko for mennesker og samfunnet
For å oppfylle regjeringens og Equinors drøm om storskala karbonfangst i Norge og Europa, krever det også inngrep som kan medføre risiko for mennesker, inkludert et stort nettverk med CO2-rør. EUs karbonfangstplaner innebærer 19.000 kilometer med rør gjennom noen av Europas tettest befolkede områder.
Når CO2 lekker fra CO2-rør i høye konsentrasjoner, kan det forme store skyer som blir lenge i lavtliggende områder (ettersom CO2 er tyngre enn lufta). Dette utgjør en fare for asfyksi (oksygenmangel) og kan føre til stans i motorer, som ytterligere utgjør en fare for folk i nærheten av CO2-infrastruktur.
Selv om det er få karbonfangstprosjekter i verden, har det vært flere lekkasjer fra CO2-rør som førte til store forgiftningsulykker, for eksempel i Mississippi og Louisiana. I USA, er det oftere lekkasjer fra CO2-rør enn andre typer rør. FNs klimapanel har advart mot de mange negative konsekvensene storskala karbonfangstutbygging kan ha for mennesker og miljøet.
Bruk av karbonfangst i stor skala kan i tillegg føre til en fordobling av verdens vannforbruk, samt bruke store mengder energi.