Karbonfangst er et falskt klimahåp

I dag er Norge langt unna å være i rute med klimamålene. Verken den sittende regjeringen eller tidligere regjeringer har lagt frem troverdige planer for klimakutt i Norge, som er i tråd med 1.5 gradersmålet. I stedet har det norske svaret, gjennom flere tiår, i stor grad vært å gjøre seg avhengig av kjøp av klimakvoter for å kutte utslipp i andre land (som har mindre historisk ansvar for klimakrisen), i stedet for en reell omstilling i Norge.

Regjeringens store flaggskip for klimakutt er teknologiske løsninger som karbonfangst og -lagring, og klimamålene er i stor grad avhengig av at de ulike karbonfangstprosjektene lykkes. Likevel har det i norsk offentlighet vært svært lite debatt om hvordan denne teknologien egentlig fungerer, og hvilke potensielle risikoer det er ved den.

På disse sidene forsøker vi å vie oppmerksomhet til noen av de negative sidene ved karbonfangst og -lagring, og forsøker å redegjøre for hvorfor ingen flere subsidier bør gis til oljeindustriens yndlingsklimatiltak.

Karbonfangst kan ikke løse klimakrisen

De aller fleste karbonfangstprosjekter har blitt utsatt eller skrinlagt på verdensbasis, blant annet Mongstad-fiaskoen i Norge. Selv prosjekter som blir realisert, kutter ikke i nærheten av nok utslipp til å bidra til å nå klimamålene i tide. FNs klimapanel rangerte karbonfangst som det dyreste og minst effektive tiltaket for å nå klimamålene innen 2030.

Norge har allerede klart størst subsidier per innbygger i verden til karbonfangst, men vår karbonfangstsatsing har satt urealistiske mål som ikke kan nås og det er ingen overraskelse at Equinor nylig droppet nye karbonprosjekter globalt.

Karbonfangst er et skalkeskjul for oljenæringen

Globalt har mesteparten av dagens eksisterende og planlagte karbonfangstprosjekter, energiproduksjon fra olje eller gass som formål. Det har vært en rekke forslag om å fortsette med leting etter mer gass for å fremstille “blått hydrogen” (som produseres fra gass med karbonfangst).

Karbonfangst er grønnvasking som forlenger olje- og gassalderen; oljeselskaper får nye subsidier, mens fellesskapet og fremtidige generasjoner sitter igjen med risikoene ved evig karbonlagring. Karbonfangst er dermed ikke bare en sovepute for klimapolitikken, men en avledningsmanøver for fossil energi og forurensende industri.

Les mer her

A plume of methane being vented into the air.

Karbonfangst medfører risiko for mennesker og natur

CO2-lagring krever naturinngrep for infrastrukturer og tiltak som er ment å hindre karbonet fra å lekke ut. Fremtidige generasjoner vil nok en gang sitte igjen med et avfallsproblem skapt i vår tid. Vi står dermed i fare for å gjøre Norges sårbare havområder om til en evig søppelfylling for karbonavfall fra Europas største forurensere.

Karbonfangst kan også medføre risiko for mennesker. Selv om det er få karbonfangstprosjekter i verden, har det vært lekkasjer fra karbondioksid-rør som førte til forgiftningsulykker. Hvis karbonfangstteknologi blir en sentral del av verdens klimaløsninger, vil det kunne ha andre negative konsekvenser for samfunnet.

Les mer her

Det finnes bedre tiltak enn karbonfangst

Karbonfangst er ikke et relevant tiltak for Norges største utslippskilder (oljeutvinning og transport), og de fleste industriene klarer å kutte utslipp uten karbonfangst. Det finnes også gode løsninger innen sektorer der det argumenteres for at karbonfangst er uunngåelig, slik som sement og avfallsforbrenning.

De viktigste tiltakene i disse sektorene er å redusere forbruk, og i stedet fremmer mer bærekraftige materialer, gjenbruk og resirkulering, som vil ha flere positive ringvirkninger for samfunnet og naturen.

Karbonfangst behøver ikke, og bør ikke bli tildelt enda flere subsidier. Norsk klimapolitikk må handle mer om en reell og rettferdig klimaomstilling vekk fra olje og gass, og over til tiltak som virkelig monner.

Les mer her