Karbonfangst brukes først og fremst for å fremme økt olje- og gassutvinning
Mesteparten av dagens eksisterende karbonfangstprosjekter – og de fleste prosjektene som planlegges (ifølge DNVs oversikt), har energiproduksjon fra olje eller gass som formål. Dette skjer enten ved å bruke CO2-gassen for å presse mer olje ut av gamle felter (såkalt “Enhanced Oil Recovery,” EOR) eller ved å bruke karbonfangst til å redusere CO2-innholdet av gass i produksjon, som ikke reduserer utslippene som kommer ved forbrenning (som utgjør mesteparten av utslippene fra gass). På lignende vis kommer interessen i karbonfjerningsteknologi i stor grad fra petroleumsnæringen.
Karbonfangst har med andre ord blitt mest brukt for å forlenge fossilalderen og forsinke en klimaomstilling. I verste fall kan dette forlenge oljeutvinning i mange tiår.
Norges karbonfangstsatsing kan brukes til å fortsette med olje og gass
På regjeringens nettsider står det at CO2-en som fanges under Langskip/Northern Lights ikke skal brukes direkte til oljeutvinning, likevel brukes den som argument for å fortsette med produksjon av olje og gass. Dette vises særlig når regjeringen skriver at Langskip kan muliggjøre produksjon av blått hydrogen. Dette er hydrogen som produseres fra gass, hvor utslippene reduseres ved bruk av karbonfangst. Blått hydrogen har blitt fremmet av flere norske politikere som noe som kan redusere utslippene fra norsk gass. Det hevdes at vi kan fortsette med gassproduksjon i mange tiår til, samtidig som vi faktisk må øke produksjonen og letingen etter mer gass, for å forsyne Europa med hydrogen, som en innsatsfaktor i industrien. Regjeringen og Equinor inngikk samarbeidsavtaler med Tyskland og tyske energiselskaper om blått hydrogen.
Høsten 2024 avlyste Equinor og Shell/Aker sine satsinger på blått hydrogen i Norge, mens Gassco stanset planlegging av et hydrogenrør til Tyskland. Selskapene innrømmet at det ikke var noe marked for blått hydrogen i Europa og hydrogen kan produseres uten gass og karbonfangst. I 2025 ble det eneste gjenstående store prosjektet for blått hydrogen, Barents Blue, også skrinlagt. Dette viser hvordan urealistiske ambisjoner basert på karbonfangst kan utsette og unngå en reell klimaomstilling.
Oljeindustriens omfattende lobbyvirksomhet for karbonfangst
Karbonfangstteknologien er tett knyttet til oljenæringen. Gjennom omfattende lobbyvirksomhet har næringen klart å overbevise mange politikere, men teknologien har foreløpig fanget langt færre utslipp enn subsidier.
Flere oljeselskaper legger skjul på sine egeninteresser når det kommer til karbonfangst. Avsløringer fra USA viser at flere oljeselskaper i interne dokumenter beskriver karbonfangst som et virkemiddel for økt bruk av fossile energikilder.
Norges oljevennlige politikere har jobbet for karbonfangst i ulike internasjonale sammenhenger. Norge har fremmet et mer positivt syn om karbonfangst i FNs klimapanel, der representanter for statene kan foreslå endringer til oppsummeringene av de vitenskapelige rapportene som utgjør grunnlaget for panelets funn. Oljelobbyen har økt sin lobbyinnsats på klimatoppmøter, med nesten 500 karbonfangstlobbyister på klimatoppmøtet i Baku i 2024. Dette påvirker sterkt hvilke stemmer og løsninger som blir hørt på den internasjonale agendaen.
Equinor og norske regjeringer har over tid jobbet for å få EU-land til å bli mindre skeptisk til karbonfangst. EUs nye karbonfangstpolitikk har blitt sterkt påvirket av et forum, Industrial Carbon Management (ICM) Forum, der oljeselskaper, inkludert Equinor, dominerer og det er lite deltagelse fra sivilsamfunn. EUs mer positive tilnærming til karbonfangst kan være svært lønnsom for industrien; subsidiene som trengs for å fange 13 % av EUs årlige utslipp (i 2022), kan bli så høy som €140 til €520 milliarder (1,632 til 6,062 milliarder kroner). I UK har Equinor også brukt store ressurser til å fremme karbonfangst, og finansministeren har lovet karbonfangstsubsidier til Equinor i bytte for økte skatter på oljevirksomhet.
Karbonfangst er grønnvasking med lav risiko for oljeselskaper
Karbonfangstteknologi gir inntrykk av at forurensende aktiviteter kan fortsette inn i en fremtid der vi må løse klima- og naturkrisene. Den tilbyr dermed lett grønnvasking til oljenæringen – kostnadene gjør at oljeselskaper kan kreve enorme subsidier, samtidig som de får fremstå som en del av klimaløsningen. De risikerer lite i egne ressurser og er vanligvis ikke holdt til ansvar når prosjekter mislykkes. Juridisk ansvar for karbonlagre blir overført til fellesskapet etter noen år (for eksempel etter 20 år i HyNet-prosjektet i UK), og det blir overlatt til fremtidige generasjoner sørge for at det ikke blir lekkasjer.
Når investeringer rettes til karbonfangst, blir det mindre igjen til bedre tiltak som faktisk omstiller verden bort fra olje og gass. Karbonfangst blir da en skjold for olje- og gassnæringen, og tillater den å fortsette som før. Karbonfangst er ikke bare en dyr, svært risikabel sovepute for klimapolitikken, men en direkte avledningsmanøver for fossil energi og andre forurensende industrier.