Karbonfangst er et falskt klimahåp

I dag er Norge langt unna å være i rute med klimamålene. Verken den sittende regjeringen eller tidligere regjeringer har lagt frem troverdige planer for klimakutt i Norge, som er i tråd med 1.5 gradersmålet. I stedet har det norske svaret, gjennom flere tiår, i stor grad vært å gjøre seg avhengig av kjøp av klimakvoter for å kutte utslipp i andre land (som har mindre historisk ansvar for klimakrisen), i stedet for en reell omstilling i Norge.

Regjeringens store flaggskip for klimakutt er teknologiske løsninger som karbonfangst og -lagring, og klimamålene er i stor grad avhengig av at de ulike karbonfangstprosjektene lykkes. Satsingen på karbonfangstteknologi gjennom to utslippspunkter, en sementfabrikk i Brevik og et avfallsforbrenningsanlegg i Oslo, har allerede kostet staten 24 milliarder kroner. Likevel har det i norsk offentlighet vært svært lite debatt om hvordan denne teknologien egentlig fungerer, og hvilke potensielle risikoer det er ved den. Det bidrar i beste fall til en lite opplyst offentlig debatt, og i verste fall til store feilinvesteringer og avgjørelser fattet på feilaktig grunnlag.

På disse sidene forsøker vi å vie oppmerksomhet til noen av de negative sidene ved karbonfangst og -lagring, og forsøker å redegjøre for hvorfor ingen flere subsidier bør gis til oljeindustriens yndlingsklimatiltak.

Karbonfangst kan ikke løse klimakrisen

De aller fleste karbonfangstprosjekter har blitt utsatt eller skrinlagt på verdensbasis, blant annet Mongstad-fiaskoen i Norge. Karbonfangst mislykkes og kan ikke kutte i nærheten av nok utslipp til å bidra til å nå klimamålene i tide. FNs klimapanel rangerte karbonfangst som det dyreste og minst effektive tiltaket for å nå klimamålene innen 2030.

Norge har allerede klart størst subsidier per innbygger i verden til karbonfangst, men vår karbonfangstsatsing har satt urealistiske mål som ikke kan nås. Norges og oljenæringens forhåpninger om et stort marked for karbonfangst er svært overdrevet.

Karbonfangst er et skalkeskjul for oljenæringen

Globalt har mesteparten av dagens eksisterende og planlagte karbonfangstprosjekter, energiproduksjon fra olje eller gass som formål. Det har vært en rekke forslag om å fortsette med leting etter mer gass for å fremstille “blått hydrogen” (som produseres fra gass med karbonfangst).

Karbonfangst er grønnvasking som forlenger oljealderen; oljeselskaper får nye subsidier og fortsetter som vanlig, mens fellesskapet og fremtidige generasjoner sitter igjen med ansvaret for evig CO2-lagring. Når investeringer legges til karbonfangst, blir det mindre igjen til reelle klimatiltak. Karbonfangst er dermed ikke bare en sovepute for klimapolitikken, men en avledningsmanøver for fossil energi og forurensende industri.

Les mer her

A plume of methane being vented into the air.

Karbonfangst medfører risiko for mennesker og natur

CO2-lagring krever naturinngrep for infrastrukturer og tiltak som er ment å hindre karbonet fra å lekke ut. For at karbonfangst skal bidra til klimamålene, må CO2-lagringen vare permanent. Fremtidige generasjoner vil nok en gang sitte igjen med et avfallsproblem skapt i vår tid. Vi står dermed i fare for å gjøre Norges sårbare havområder om til en evig søppelfylling for karbonavfall fra Europas største forurensere.

Karbonfangst kan også medføre risiko for mennesker. Selv om det er få karbonfangstprosjekter i verden, har det vært lekkasjer fra CO2-rør som førte til store forgiftningsulykker. Hvis karbonfangstteknologi blir en sentral del av verdens klimaløsninger, vil det kunne ha andre negative konsekvenser for samfunnet, som økt vann- og energiforbruk.

Les mer her

Det finnes bedre tiltak for klimaet, naturen og samfunnet enn karbonfangst

Karbonfangst er ikke et relevant tiltak for Norges største utslippskilder (oljeutvinning og transport), og de fleste industriene klarer å kutte utslipp uten karbonfangst. Da er det få sektorer igjen der teknologien er relevant. Derfor er vi uansett nødt til å satse på andre tiltak.

Heldigvis finnes det gode løsninger, også innen sektorer som er krevende å få utslippsfrie (“hard-to-abate”-sektorer), der det argumenteres for at karbonfangst er uunngåelig, slik som sement og avfallsforbrenning. Likevel er de viktigste tiltakene i disse sektorene å redusere forbruk, og i stedet fremmer mer bærekraftige materialer, gjenbruk og resirkulering, som vil ha flere positive ringvirkninger for samfunnet og naturen enn karbonfangst.

Karbonfangst behøver ikke, og bør ikke bli tildelt enda flere subsidier. Norsk klimapolitikk må handle mer om en reell og rettferdig klimaomstilling vekk fra olje og gass, og over til mer effektive tiltak som virkelig monner.

Les mer her