Historien til karbonfangst er fiasko etter fiasko. 83 milliarder dollar har blitt investert i karbonfangst globalt til 2023, med over 30 milliarder dollar i statsstøtte. Resultatene er at nesten 80 prosent av karbonfangstprosjekter har blitt utsatt eller avlyst. Ifølge DNVs oversikt har antall mislykkede prosjekter økt de siste årene.
Mongstad-fiaskoen i Norge, der Jens Stoltenbergs andre regjering skulle finansiere byggingen av et fullskala karbonfangstanlegg, endte opp med milliarder i budsjettoverskridelser og ingen fullskala rensing. Dette førte til en knusende rapport fra Riksrevisjonen og ble beskrevet som kritikkverdig etter granskning i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Mongstad-fiaskoen er bare et av mange eksempler verden over.
Karbonfangst kan ikke kutte i nærheten av nok utslipp. Selv når karbonfangstprosjekter blir ferdige, er det ikke mulig å fange i nærheten av 100 prosent av utslippene fra anleggene den knyttes til. Ingen CCS-anlegg i verden har klart å fange mer enn 78 prosent av utslippene fra virksomheten den er knyttet til. Dette til tross for at industrien har lenge brukt en fangstgrad på 90 prosent eller høyere som standard. DNVs data viser at grad av utnytting (faktisk karbonfangst sammenlignet med kapasitet) globalt kun har vært 53 prosent.
Den globale CCS-kapasiteten, det maksimale som i beste fall kan fanges og lagres, tilsvarer kun 0,1 prosent av verdens årlige utslipp. Med andre ord, cirka 50 millioner tonn CO2 per år. Samtidig er den reelle fangst- og lagringen enda lavere enn dette potensialet, opptil 30 prosent mindre ifølge en forskningsartikkel. I tillegg burde man være skeptisk på fangsttallene som oljeselskaper oppgir. Eksempelvis meldte Equinor både inn feil tall til Miljødirektoratet og det ble avslørt at de overdrev hvor mye CO2 som hadde blitt lagret på ett av selskapets norske karbonfangstprosjekter. De lave fangsttallene er blant grunnene til at Det internasjonale energibyrået (IEA) har nedgradert sine forventninger om karbonfangst med 39 prosent i byråets scenario for netto nullutslipp innen 2050.
Karbonfjerning direkte fra lufta, for så å lagre karbonet på samme vis som karbonfangstteknologi, kalles DACCCS (direct air capture with carbon capture and storage) og avhenger av karbonfangst- og lagringsteknologi. Denne teknologien blir enda dyrere per utslippsenhet enn CCS, og vil ha enorme energibehov. Det høye energibehovet vil enten nulle ut mulige utslipp fjernet (hvis energien kommer fra fossile kilder) eller ta fornybar energi bort fra andre bruksområder. Som en rapport fra Cicero og WWF viser, betyr det at Norges klimamål i stor grad avhenger av uprøvde teknologier.
FNs klimapanel rangerte karbonfangst som det dyreste og minst effektive tiltaket for utslippskuttene verden trenger innen 2030 for å nå 1,5 gradersmålet. Klimapanelets scenarier med størst sannsynlighet til å nå 1,5 gradersmålet, avhenger i mindre grad av karbonfangst. Mens kostnadene til fornybar energi faller raskt, viser forskning at kostnadene til karbonfangst ikke har blitt redusert på over 40 år. En karbonfangstavhengig klimaomstilling vil koste 30.000 milliarder dollar mer enn en omstilling basert på mindre karbonfangst og reelle utslippskutt. Samfunnskostnader fra blant annet økt energiforbruk og mer luftforurensing kan koste opp til 80.000 milliarder dollar per år i scenarier som fremmer karbonfangst og karbonfjerning.
Norge har allerede gitt størst subsidier per innbygger til karbonfangst globalt. kostnadsrammen til Langskip har økt fra ca. 30 milliarder kroner i 2025-kroner (25,1 milliarder i 2021-kroner) til 37,7 milliarder kroner, som staten tar rundt to tredjedeler av (opp fra ca. 20 milliarder til 24,25 milliarder kroner i 2025-kroner). Kostnadene kan øke ytterligere.
Norges karbonfangstsatsing har satt urealistiske mål som ikke kan nås. Til tross for økende subsidier, har fangstgraden fra avfallsforbrenning på Klemetsrud allerede blitt redusert på grunn av tekniske utfordringer, og fangstanlegget i Brevik vil kun berøre rundt halvparten av utslippene fra sementproduksjonen. Langskip/Northern Lights har kun to skip med fraktkapasitet på til sammen 16.000 tonn CO2, selv om målet med prosjektets første fase er 1,5 millioner tonn CO2-lagring per år. Det er bare to nye skip i bestilling, men prosjektet sikter likevel på 5 millioner tonn CO2-lagring årlig i sin andre fase, basert på europeiske prosjekter som ennå ikke er klare. Eksperter advarer at det er lite sannsynlig at nok skip kan bygges fremover til å møte prosjektenes mål. De utenlandske prosjektene som skal levere CO2, er også svært usikre. Ett av prosjektene er svært omstridt bioenergi med CCS (såkalt BECCS) i Stockholm, Sverige, som vil forbrenne store mengder biomasse og mest sannsynlig ikke føre til nettoutslippsreduksjoner.
Utover regjeringens tungt subsidierte satsing, er det ingen nye karbonfangstprosjekter i gang i Norge. 13 lisenser for letevirksomhet har blitt delt ut for at selskaper skal finne karbonlagringsplass på norsk sokkel, men kun en (Langskip/Northern Lights) har ført til planlegging/drift.
Alt dette tilsier at Norges og Equinors forhåpninger om et stort, lønnsomt marked for karbonfangst er svært overdrevet. Særlig dersom det skal fungere uten tunge, statlige subsidier. Det risikerer at infrastruktur bygges ut, uten at et marked er eller vil komme på plass. Nok en runde med overdrevet tro på en usikker teknologisk løsning kan gi nok en Mongstad fiasko og risikere at vi mislykkes i å gjennomføre helhetlige, tilstrekkelige utslippskutt.