Norges og verdens viktigste klimatiltak er ikke karbonfangst, men en reell klimaomstilling
Norges største utslippskilder er olje- og gassutvinning, og transport. Til sammen utgjør disse sektorene nesten 60 prosent av våre nasjonale utslipp. I disse sektorene er karbonfangst ikke aktuell og en reell, rettferdig omstilling, som gir permanente utslippskutt uten å skape et helt nytt avfallsproblem, er fullt mulig med fornybar energi og energieffektivisering.
Industri er Norges tredje største utslippskilde. I de fleste industriene er elektrifisering også det viktigste klimatiltaket. Forskning viser at strømbaserte teknologier allerede nå kan møte mesteparten av oppvarmingsbehovet i industrien, og at teknologier i utvikling vil møte 99 prosent av behovene i nær fremtid. Når det gjelder hydrogen, som kan være en innsatsfaktor i noen få industrielle prosesser der elektrifisering ikke gjelder, kan hydrogen produseres med fornybar energi (“grønt hydrogen”), uten gass eller karbonfangst. Grønt hydrogen er også energi- og ressurskrevende, og må begrenses til de få tilfellene der elektrifisering ikke er mulig.
Etter at man har utelukket våre største utslippskilder, er det få sektorer igjen der karbonfangst i det hele tatt er relevant. Og her er det også grunn til å stille spørsmåltegn ved det ensidige fokuset på karbonfangst i Norge.
Som vist til tidligere, selv i de få tilfellene der karbonfangstprosjekter faktisk kommer i drift, kan de uansett ikke fange i nærheten av nok utslipp fra anleggene den knyttes til for at teknologien kan være en god klimaløsning. Derfor er vi uansett nødt til å satse på andre tiltak. Og det finnes andre tiltak som vil gjøre karbonfangst enda mindre tiltrekkende.
Karbonfangst er ikke den eneste løsningen i sektorer som er krevende å gjøre utslippsfrie
Det hevdes at karbonfangstteknologi er det eneste tiltaket som kan kutte utslipp i såkalte “hard-to-abate”-sektorer, der det ikke finnes andre teknologier som kan kutte utslipp.
Argumenter rundt “hard-to-abate” blir stadig oftere brukt for å utsette en reell klimaomstilling, og begrepet er ikke godt definert. Andre teknologier som kan kutte utslipp i disse vanskelige sektorene, er stadig i utvikling. Karbonfangst ble ofte løftet som et viktig tiltak innen stålproduksjon, men strømbaserte teknologier har utviklet seg raskt og gjort at karbonfangst ikke trengs for å oppnå tilstrekkelige utslippskutt når det gjelder stål og jern.
Det er særlig to sektorer der karbonfangst ofte omtales som uunngåelig – sementproduksjon og avfallsforbrenning. Det er mot sementfabrikken i Brevik og avfallsforbrenningsanlegget i Oslo at Norges karbonfangstsatsing, Langskip, rettes i første omgang.
Karbonfangst kan ikke kutte alle utslippene ved sementproduksjon. Dette gjør at vi uansett må innføre andre tiltak som kutter utslipp. Climate Analytics viser at det finnes andre tiltak, tilgjengelige allerede i dag, som kan kutte utslipp raskt innen sementsektoren, og at “hard-to-abate” brukes til å fremme karbonfangst og klimakvoter i stedet for disse tiltakene. Det er mulig å gjøre store utslippskutt på produksjonssiden uten karbonfangst.
Men vi er også nødt til å tenke mer helhetlig, og vurdere bredere endringer på forbrukssiden. Vi må rett og slett bruke mindre sement. Dette kan gjøres blant annet ved å erstatte sement med andre, mer bærekraftige og effektive materialer, og ved å senke nybygging og forbruk generelt. Å redusere forbruk og nybygging er også bra for naturen og samfunnet. Med en mer helhetlig tilnærming, som Climate Analytics viser, er det fullt mulig å fullføre permanente, tilstrekkelige utslippskutt fra sementsektoren uten de enorme utgiftene og store, langsiktige risikoene som kommer med karbonfangst.
På lignende vis er det heller ikke en naturlov at avfall må forbrennes. Avfallsforbrenning er svært dårlig for helse og miljøet, og enorme investeringer i karbonfangst vil bare forlenge denne forurensende industrien. En omfattende satsing på redusert forbruk og økt resirkulering er viktigere tiltak enn karbonfangst når det gjelder utslippskutt fra avfallsforbrenning. Byer som Oslo, hvor avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud er en storsatsing, må uansett redusere forbruk og avfall betraktelig, noe som igjen vil ha mange positive ringvirkninger for naturen og samfunnet.
Karbonfangst behøver ikke, og bør ikke bli tildelt, enda flere subsidier
Det bør ikke bevilges mer offentlige penger til karbonfangst. Hvis teknologien har en så lys fremtid som industrien tror, bør en økt karbonpris være nok til å få industrien til å investere selv i de få tilfellene der dette anses som nødvendig. Det bør ikke være statens oppgave å skape et marked uten tilstrekkelig etterspørsel, særlig ettersom teknologien låser oss til høyutslippsaktiviteter der alternativer finnes.
Statlig støtte til redusert forbruk, bruk av mer bærekraftige materialer, mer gjenbruk og økt resirkulering vil kutte mer utslipp og har flere positive ringvirkninger for samfunnet, jobbskaping, økonomien og miljøet enn nok en ny satsing på karbonfangst.
Norges fokus på karbonfangst, et dyrt, risikabelt tiltak som potensielt kun berører en liten andel av landets utslipp, er helt overdimensjonert fordi teknologien gagner industrier og politikere som vil utsette en klimaomstilling. Norsk klimapolitikk må handle mer om en reell og rettferdig klimaomstilling bort fra olje og gass, og mer effektive tiltak som virkelig monner.